Styring og autonomi

Spenningen mellom politisk styring og faglig autonomi på utlendingsfeltet er en av de mest varige konfliktlinjene i norsk forvaltningshistorie. Med utgangspunkt i et sett perspektiver fra organisasjonsteori - det instrumentelle, det kulturelle og omgivelsesperspektivet - har forfatterne studert hvordan denne delen av forvaltningen har utviklet seg i løpet de siste 20 - 30 årene. Det er første gang at utlendingsforvaltningen blir satt systematisk under lupen. Forfatterne finner blant annet at feltet har vært preget av en "reorganiseringsfeber", og at organisasjonstekningen bak reformene ofte har vært svært grunn. De viser også at Stortingets rolle i mange tilfeller har vært problematisk: Stortinget skal etter omorganisering av utlendingsforvaltningen i 2001 i prinsippet ikke blande seg inn, men overkjører ofte departement og direktorater i enkeltsaker.

Boka handler ikke om utlendingspolitikkens innhold, men om organiseringen av iverksettingen av politikken. Dette gjør den egnet som utgangspunkt eller modell for komparative studier av forvaltningsreformer generelt. En av bokas styrker er at den illustrerer hvordan organisasjonsteoretiske perspektiver kan benyttes i praksis - noe både forelesere og studenter som skal analysere reformer vil ha stor nytte av.